komallesammenblimed

Det tar mer paa aa lage lange innlegg i India enn man skal ha det til, altsaa. Selv her i internettbula full av vifter lever svetta sitt eget liv, og det ser lite sjeldent ut som om vi har tissa paa oss. Nok om det, her kommer det i hvert fall flere bilder fra Hampi og toget hjem igjen. Anjuna er hjemmet vaart for øyeblikket, vi er veldig tilpasningsdyktige.

Vi ble velsigna av elefanten Lakshmi som staar inni Virupaksha Tempel i Hampi som turistaate hver eneste dag. Vi syntes litt synd paa henne, og gav henne litt bananer.





Bananbajs.


Om morgenen lagde husets kvinner fine kreasjoner utenfor inngangen. En slags velkommen til oss-greie, tror vi. Gatene ble veldig koselige av det.


En valpetass. Vi prøvde aa klappe den, men den ble bare redd av menneskehender. Tror ikke dyra blir behandla helt bra her, det er trist.






Lakshmi bader. Sesaasøt!!




Bananalassie, spinach paneer og butter chapati. Paa Mango Tree. Denne havner paa topp fem av bra middager paa Karolines liste.


See nøye paa høyre side det grønne skiltet. Vi lo og var overtrøtte paa Hospet Togstasjon.


For en forferdelig søt reklame!


Det er koselig med gamle damer som tisser paa gulvet og setter seg oppi det etterpaa.






Vi har blitt flinke til aa sove hvor vi vil.










Disse utrolig ekle indermennene, som var fem stk og godt over førti, satt/stod og stirra paa oss i alle de ni timene det tok aa kjøre tog. Da Karoline dro straahatten nedover hodet, som en demonstrasjon mot dem, klarte de paa en eller annen maate aa ta det som en invitasjon til at de kunne ta bilder av oss. Etter et par bilder med en viss finger godt trykt opp i linsa si, trakk de seg litt tilbake. Skulle likt aa gitt dem et tupp et visst annet sted ogsaa. Unnskyld formuleringen, men f*** for noen patetiske folk.




Vi manna oss opp til aa kjøpe ''indisk fastfood'' fra en av de hundre som løper fram og tilbake i toggangene og roper ut de forskjellige varene de selger. Vi har ingen anelse om hva disse rettene heter, men de var veldig gode, og vi ble ikke syke.


Ved siden av oss satt tre indiske gutter. Det virka som om de var kjaerester alle tre, og var veldig søte.













Og til sist;
Her har Ida rydda:


og her har Karoline rydda:

Hei alle!
Naa sitter vi igjen i vaar kjaere internettbule ''hjemme'' i Anjuna. Internettdama ble glad da vi kom, hun savna sikkert rupiene til de spandable skyperne sine (oss). Paa Moonstar har vi ogsaa blitt savnet, blitt spurt etter da de andre Vanillagjestene spiste; ''Where you norwegian friends?''. De lyste opp da vi kom tilbake! Liker vi aa tro..

Naa har vi mange bilder og masse aa fortelle, saa hent kaffen, hold dere fast og gjør dere klare for et langt innlegg. Svetta vaar renner nedover de slitte kontorstolene allerede, maa ha vaert over 40 grader i Anjuna i dag.


Palolem
Fredag 14. mars var planen at Nichess, en boybandgutt som er Vanillagjestenes faste sjaafør, skulle kjøre oss til togstasjonen i Madgaon og at vi deretter skulle ta toget til en stasjon en halvannen time fra, og dermed en taxi til Palolem Beach. Det ville tatt ca fire timer. Da vi fortalte dette lo Nichess av oss og sa at han kunne kjøre oss rett til Palolem paa to timer. Saa da gjorde han det.




Det tar lang tid aa venne seg til inditrafikken. Saa langt er Karoline stort sett mer avslappet paa veien enn Ida, som klemmer blaamerker i Karolines kne opptil flere ganger pr. taxitur. Litt rart at det ikke er omvendt..

Da vi kom fram til handlegata i Palolem hoppa det en mann inn i taxien og babla indisk og engelsk om hverandre. Han gav oss et visittkort og gestikulerte vilt, og Nichess begynte aa kjøre i den retningen han pekte. Det viste seg at han headhunta oss til strandhyttene han eide. Helt greit, saa slapp vi aa reke rundt i varmen for aa leite sjøl. Strandhytta var av det primitive slaget med akkurat det vi trengte i et par døgn; en seng, en do, en dusjstraale fra veggen og to stoler utenfor døra. Veldig koselig.














Den andre dagen i Palolem satt Ida paa denne doen og ante fred og ingen fare. Vi er jo ganske vant med aa sitte paa indiadoer. Dog, da hun dro opp etter sitt fornødende, kravla det en edderkopp av den tjukke og haarete sorten opp fra innunder dolokket. Karoline vaakna av et skrik og trodde Ida ble angrepet av typ hundre rotter. Deretter satt vi begge og stirra paa doen paa skift i ca en time før vi turte aa gaa paa den igjen. Ja, vi er pyser, men noen saanne hendelser maa til for aa bli tøffe i dette landet.





Selve stranda var postkortmateriale; Lange strekninger med hvit sand og høye palmer, restauranter og barer langs hele omraadet og (tilsynelatende) grønt vann som bare venta paa aa bli bada i. Vi benytta tida til aa jobbe med brunfargen som vi skal skryte av naar vi kommer hjem, og slappe totalt av. Paa kveldene ble det noen drinker paa Ma-Rita, og vannpipe paa Cuba. Den sistnevnte restauranten egner seg best som utested, for maten vi spiste (fish/prawns curry rice) var smakløs og ekstremt sterk. Paa Ma-Rita kom vi i snakk med servitøren vaar, Suny, som var kommet til Palolem fra Nepal for aa jobbe i høysesongen. Vi ble med han paa kveldens ''it-sted'', Coctails & Dreams, som var uhyggelig likt Comeback i Horten. Listepopsanger og altfor fulle mennesker. Kanskje litt flere syremennesker enn i Horten, men dog.. Gøy aa opplevd, men vi dro liksom ikke til India for aa dra paa Comeback.














Samsons Kiosk!










Indiatog
Da vi bestilte sleeperclass paa indiatog forventa vi oss noe ala en slik baas som de blant annet har i Darjeeling-filmen og Harry Potter 1. Det som møtte oss var dog en trang gang med stappa seter paa hver side. Paa plassen vaar satt det en liten indiafamilie og spiste togmat. Med liten mener jeg i størrelse, for ingen indiafamilier er smaa i antall. De flytta seg litt saann at vi fikk plass da, men det var ikke akkurat den liggeplassen vi hadde haapa paa. Vi sov litt fordet, og fikk vondt i rumpa.




Ida var sliten etter en vaake/fyllenatt, saa hu sovna i de merkelige stillinger.


Karoline ser ut som en kjempe i forhold til en voksen indisk kvinne.












Hampi
Byen Hampi, som ligger ca midt i hele India i delstaten Karnataka, er veldig annerledes enn kystbyene i Goa. Den er kjent for sin eldgamle historie i form av templer og uberørte omraader. Dessuten maatte vi dekke til skuldre og bein for ikke aa bli sett paa med hatske blikk fra baade borgere og politi, noe som var en smule uutholdelig da gradene naerma seg 45 midt paa dagen og vi løp fra tempel til tempel. Resten av byen bestod av en støvete handlegate paa størrelse med gaagata mellom DNB Nor og Sjøsiden i Horten. I enden laa Hampi Politistasjon som alle turister maa innom for aa registrere seg (byen skal vaere et veldig sikkert sted).
Selvom det var endel turister i byen (mest eldre historieinteresserte par), likte spesielt barna som bodde der aa flokke seg rundt oss to. De var veldig nysgjerrige paa piercingen Ida har i overleppa, og da hun vrengte den for aa bevise at den gikk gjennom leppa grøssa de og trakk seg unna. Den minste gutten viste et uttrykk som best kan beskrives som rein vemmelse.
Inderne lenger inn i landet har en merkelig morgen- og kveldsrutine mens de pusser tenna, la vi merke til ved flere anledninger. Ca klokka halv syv hver morgen hørte vi forferdelige brekningslyder utafor vinduet vaart. Det var ikke maate paa med harking og spytting og jeg vet ikke hva. Vi luska bak gardinene og saa en mann hengende ut av vinduet sitt og stappe fingern langt ned i halsen for saa aa spytte og gulpe litt. Vi laerte raskt at dette ikke bare gjaldt denne mannen. Vi er usikre paa om dette var en maate aa prøve aa rense seg paa eller om alle innbyggerne i Hampi, samt alle indiske reisende paa togstasjonen, hadde spist noe giftig hver morgen og kveld.
Mye tyda paa at vi ikke lenger befant oss i Goa.

Da vi kom fram til Hospet togstasjon (en halvtime med rickshaw fra Hampi), kom en liten mann inn paa toget og sa at vi skulle følge etter ham. ''Hampi? Yes? Rickshaw yes?''. Vi var svekka etter aatte timer mellom/under indiske mennesker, saa vi ramla etter. Han het Rago og hadde bart. Paa veien fortalte han at han visste om et bra gjestehus. Jaada, sa vi. Bare det har seng. Gjestehuset var helt ok og vi fikk et rom med aircondition i tre netter for 2400 rupi (312 kr). Strømmen gikk i gjennomsnitt tre ganger daglig, saa den airconditionen var egentlig litt unødvendig.


Fin seng, men den var superhard. Den paa Vanilla er vannseng i forhold.


Slik kledd gikk Karoline inn paa politistasjonen og fikk litt smaakjeft av en politidame med buksa godt oppi rumpa.








Den flotte airconditionen som vi ikke merka saa mye til.





Dagen etter var det sightseeing paa høyt nivaa sammen med Rickshaw-Rago. Vi skjønte ikke døyten av hva han sa om de forskjellige templene paa grunn av indiaengelsken hans, saa vi bare nikka interessert og sa okeey, eller wooow. Det saa ut til aa funke.


Utsikten fra utenfor gjestehusrommet vaart. Dette tempelet inneholder en elefant og noen aper og er ''sentrum'' av Hampi.
Masse eldgammal stein, vaersaagod:
































Det var fin rapeakustikk i mange av rommene, fant Ida fort ut. Og i India sier man ikke unnskyld etterpaa.










Sinnsykt creepy fyr.






Det flotte bildet som Rickshaw-Rago tok av oss. Han var ogsaa fotograf, fortalte han. Ja...


Her henger det en flaggermus. Litt lenger inn i ''hula'' tok Karoline et bilde med blitz og fikk i ett sekund se ca hundre av dem tett i tett i taket rett over henne og Ida. Vi kom oss fort ut derfra (Ida skreik litt).




En ape. Hei apen.


Her var Rickshaw-Rago litt flinkere. Credz.

Jepp, daarlige paa oppdateringsfronten. Men i motsetning til dere som sitter og trykker paa renew-knappen paa bloggen vaar hele tiden (jada, vi veit at dere gjør det), har vi kjørt en god del mil med tog og sett paa en haug med templer de siste to dagene. Vi har rett og slett vaert superturister.

Dette er bare et ''hei, vi lever''-innlegg, siden vi ikke har med noen overføringsledninger til kameraet. Kjedelig med innlegg uten bilder. Derfor kommer resten.. plutselig! Altsaa naar vi er tilbake i hjemmet vaart (Anjuna/Vanilla).

Btw. alle vi to er friske og raske igjen. Minus det sistnevnte, egentlig, for det er saa supervarmt her at vi beveger oss som snegler med skjerf paa hodet og hele pakka.

SAA! GLED DERE TIL RESTEN! SAVNER DERE!

Hei alle. Beklager daarlig oppdateringer, men vi har faatt kjenne India litt paa kroppen de siste dagene. I dag har Karoline vaert sengeliggende med feber, og kun klart aa reise seg ved de mange dobesøkene. Er visst et aldri saa lite indiavirus som har bosatt seg i kroppen hennes, men begynner aa bli borte naa. Har kommet meg helt til internettkafeen jo : )
Idas form er helt ok. Hun har hatt en vandredag aleine i dag. Vaert i kirken aleine til og med. Kjefta litt paa innpaaslitne selgerindere, og.. vaert ganske produktiv egentlig.

Her ser dere de etterlengtede bildene fra Vanilla. De er verken mange eller veldig spennende, men vi har ikke hatt saa mye bloggeenergi i det siste. Det skal ta seg opp igjen da :)))


Trappa opp til vaar residens


Ida eksperimenterer


Vaar egen lille sittegruppe utenfor rommet vaart.


Karolines beste venn


Her vasker vi henda og pusser tenna.


En ordentlig dusj til og med! Den er vi glade i.


Det er bare gitter foran badevinduet pga varmen.


Et speil har vi ogsaa.


Hos Paulina og Erwin som driver stedet kan vi kjøpe flaskevann og dopapir, og vaske klaer.


Indisk kildesortering varmer søppelkassehjertet til Karoline.


I gaar satt vi som vanlig paa Moonstar og spiste og drakk øl. Det var egentlig ikke lov til aa drikke øl i gaar, inkudert i dag og i morgen, men vi fikk lov til aa drikke det hvis vi satte flaskene i sanda under bordet saa ingen saa det. Det var vi takknemlige for.




øl i sanda.


Solutslettet paa ryggen til Karoline. Digg.


Gjett hvilken fot som er vaska.

Aller aller først vil vi si GRATULERER MED TJUEAARSDAGEN til vaar kjaere Line som av alle datoene i hele verden fyller aar naar vi er borte. Vi faar ikke vaert der med deg, men vi lover aa gjøre regninga paa Moonstar litt ekstra lenger i kveld til aere for deg <333 Naa møa det en ku utafor her, den sa sikkert gratulerer med dagen.




Markedet i Mapusa
I dag har vi vaert en tur i Mapusa (som fortsatt uttales Mapsa) for aa utforske det mye omtalte markedet som forgaar der paa fredager. Etter ca en time i byen slo vi i hvert fall fra oss hele Mumbai. Selvom Mapusa tilsvarer omtrent ti ganger saa lite kaos som Mumbai, fikk vi fort nok. Holdte paa aa bli drept allerede ved aa krysse første gata. Blitt litt vant til luksus her i Goa kanskje? Vi skjønte i hvert fall ikke helt hva alt oppstyret handla om. Det var masse frukt og grønnsaker, ja, men vanskelig aa se dem mellom all myggen, eksosen og inderbeina.
Det hele var selvfølgelig en opplevelse, men det var trist/typisk at kameraet gikk ut av batteri. Fikk blant annet ikke dokumentert at vi gikk oss vill i sentrum av fiskemarkedet i et forsøk paa aa komme oss vekk fra stanken. Da vi endelig fant veien ut, stod vi med begge beina begravet i grønnsaker, saa vi konstanterte for oss selv at vi hadde traakka i salaten, og gikk for aa finne en taxi tilbake til Anjuna.






Vi plukka ei solid samling hver av disse armbaanda. Mannen skulle i utgangspunktet ha 100 rupi (13kr) pr stk, men etter en kort forhandlingsprosess, som innebar at vi til slutt snudde ryggen til og ble ropt tilbake igjen, endte vi opp med aa betale 100 rupi for hele bunken. Vi har laert mye paa kort tid.


Vi fant imot alle odds igjen rosa shorts-mannen, han som gav oss blomster i Anjuna. Han heter Antonio og gav Karoline en tommelring (er liksom den vi viser paa bildet) helt gratis. Vi vet ikke om han er konstant dopa eller bare rar, men snill&søt, da. Vi tror ringen betyr lykke.

En tur til supern
Det tar ca et kvarter aa gaa fra Vanilla og til Oxford Arcade, som er den lokale supern ala Europris. De har alt fra koster og blyanter, til posenudler og sterk alkohol. Vi landa mest paa Kingfisher øl (som kan klassifisere seg med Tuborg), og Sante rødvin som faktisk ligner litt paa den kjaere Bohemen vi er saa glad i der hjemme.


Glade og varme paa vei til Oxford. Ikke i London, da.


Denne svingen er ekstremt skummel. Biler, busser, rickshawer og scootere kommer i en helvetes fart. De passer paa aa tute masse før de runder svingen, da, men er usikre paa hvor mye det egentlig hjelper. Ida vet ikke helt hvor hun skal gjøre av seg.


Inni her sitter vi naa. Vaar kjaere internettkafe og telefonboks. Den gaar vi forbi paa vei til hovedgata hvor supern ligger.




Improvisert trusetørking.






Brun eller skitten?


Pøntaseg






Pineapple express, faktisk.


Nesten Oxford Street da, hae??




Julenissen bor i Goa




Norsk laks! Vi valgte aa ikke kjøpe.

Og saann ellers er det bare aa si ifra her paa bloggen om det er noe spesielt dere vil at vi skal ta bilde av og fortelle om. I morgen viser vi mer av Vanilla Guesthouse, familien som driver det og hvordan vi bor.

Til slutt skryter vi bare litt av at vi har blitt brune:





Od de vakre taerne vaare:

Ida


Karoline

Forresten, all røkelsen paa bildet under kosta 350 rupi (45 kr). Det gadd vi ikke prute paa.

I dag stod vi opp klokken halv aatte (Ida kl seks fordi hun er gammel). Det er for seint til aa se soloppgangen, og for tidlig til at restaurantene har aapnet. En meningsløs tid aa vaakne paa hadde det ikke vaert for ANJUNA FLEA MARKED! Det største markedet i omraadet med utrolig mye vakkert. Hvis det finnes en himmel, saa er den her for oss Roskildemennesker. Ei buddhabukse til 250 spenn paa de ''bra'' bodene paa Roskilde festival faar du her til 150 rupi som tilsvarer 19 og ei halv krone. Billig og mye, men salgskaate indere kan bli litt for mye etter et par timer. Da var det digg aa komme seg inn i den Tibetanske delen av markedet, hvor stemninga var utrolig mye roligere. Ingen indere, med andre ord.

Vi fikk tidlig mange handelstips av vaare europeiske venner. Det viktigste er, naar selgeren sier en pris, aa gaa lavere enn halvparten. Paa den maaten møtes vi paa midten etter forhandlingene. Win win. Er de vrange, er det bare aa snu ryggen til, det er ikke lenge før du hører ''Madam! Ok ok ok!''

Vi har klart aa overleve ganske bra foreløpig ogsaa, selvom magene ikke henger helt hundre prosent med ennaa. Ida med sine faa dobesøk og Karoline med hennes tusen. Imodium <3


Dette synet var det første som møtte oss, og vi visste at det ville bli en interessant opplevelse. Blaa engelskmenn <3


Ble nesten blinde av alle fargene.




Denne mannen satte likesaagodt en ku oppaa seg for penger.


En dame fra Kantaka. Et fattig folk som selger forskjellige ting i Goa for aa faa penger. Hun her hadde noen veldig smaa bananer som vi kjøpte for aa vaere snille, og gav til kuene etterpaa.


Hjemme paa Vanilla igjen. Ja, hjemme. Det er liksom saann naa. Utrolig slitne etter hektisk marked i steikende sol, og Karoline maate paa do ca hele tiden.


Dagens outfit:
Vintage White skin fra Norge: 0 rupi, 0kr
Tunika fra plagsomme Nikita neddi gata: 200 rupi, 26 kr
Ali Baba-bukse fra mannen paa markedet som faktisk hadde personlighet: 150 rupi, 19,50 kr
Digg motorsykkel i bakgrunnen: Du kan sitte bakpaa med en inderhunk for slikk og inget


Vintage Beige skin fra Norge: 0 rupi, 0 kr
Kjole fra Anjunagatas minst plagsomme selger (som faktisk hjalp oss): 200 rupi, 26 kr
Eksklusiv tomt til salgs: Ei en ku, og den er din


Naboen. Inn den lille smetten finner du Vanilla Guesthouse og oss.


Borti her kan vi kjøpe cola av en mann som lukter vondt. Snill, da.


Andys Tattoostudio har vi tenkt til aa sjekke ut i løpet av uka. Han er visst veldig safe og har ordentlig utstyr. Hmmmmmmmm.... (Neida, mamma og pappa og resten av familien til Karoline)


Familien vi bor hos er katolikker, og denne kirken ligger rett ved siden av oss. Vi skal vaere med Paulina (kvinnen i huset) dit paa søndag. Vi maa passe paa aa dekke til bein, skuldre og armer og aa ta av oss skoene. Noen fattige indere liker aa stjele sko utenfor kirker aa selge dem da, men da kjøper vi dem tilbake for en femmer. Vi gleder oss.


Gata rett utenfor internettkafeen vi naa sitter paa.


Inni denne taxien satt det en mann som veldig gjerne ville ha oss med paa tur. Til og med taxisjaaførene tenker salg, salg, salg.


Til slutt, en ku. Den ble veldig glad for en banan.

Hei barna vaare :))) Samt alle mamser og papser, ytterligere familie og arbeidkollegaer :)))

Vi kom oss like levende fram til Goa som vi var da vi dro. Det var en god start, og etter det har det bare blitt bedre. Vi har loggført ca absolutt alt vi har opplevd i Indiaboka vaar, og det er vi sikre paa at dere er superinteresserte i aa lese.



Lørdag 27.02, avreise.
kl 22.20:
Vi sitter paa toget etter aa ha forlatt Horten og alle vaare barn, dvs venner og familie. Vi manna oss opp med litt vin og øl i Utheimsgata før avreise i sjaafør Bestefars bil. Vi ser ut gjennom skitne togruter med bilde av vaare vinkende venner paa rekke og rad, i hodene. Litt taarer og litt hygge. Prøver aa nyte siste synet av snø før vi maa pent nødt til aa klare oss med trettifire grader om et par dager. Og saann ellers enn det har vi aldeles ingen peiling paa hva vi skal forvente oss.





kl 04.01:
Tiden gaar veldig fort og samtidig veldig sakte.

kl 04.16:
Jeg, Karoline, har tatt en idoformkapsel, og lurer paa om jeg skal ta en til.

kl 04.19:
Jeg tok en til.

kl. 05.33:
Begge to ble pipi paa i kontrollen. Jeg, Karoline, ble litt spent siden jeg aldri har blitt pipi paa før, mens Ida har blitt tatt med paa bakrommet da hu skulle til Hellas ;) Vi maatte ta av oss skoa, og mista nesten alle de mest viktige tingene. Men det gikk bra. Foreløpig god karma, bank i bordet.

kl 06.54:
Liten, rar gutt i en fjern og forvirra familie glemte sine kjaere spill paa setet ved siden av oss ved gaten da det gikk opp for pappaen at de ikke skulle til India, men Tenerife. Vi leverte det til flydama paa flyet deres. Da blir han sikkert glad, rare, fjerne gutten. Karma.

Søndag 28.02
kl 10.50:
Paa Munchen flyplass har de røykelounge og sexbutikker. Og et fly som skal til Mumbai med Max og Banos i (Ida og Karoline btw).
PS. Ida har tatt ca tusen smertestillende.

19.15:
VI har stilt klokka paa indisk tid, og naa sitter jeg flere tusen meter oppi himmelen og ser paa film og drikker baylis og rødvin saann ca helt gratis (lufthansa<3). Vi skal sitte her i noen timer til, saa dette lover godt. Hvis alle flyturer hadde vaert som denne. Ida brumler mens hun sover.

Mandag 01.03
01.47:
Vi har kommet oss helt til Mumbai! Men vi vet ikke helt om vi skal føle oss trygge eller ikke. VI ble bare pekt i forskjellige retninger og endte opp i en buss uten aa helt vite hvor den skulle. Naa sitter i hvert fall paa ett eller annet bonet marmorgulv med fleecepledd og spiller fire paa rad, og det mest fryktinngytende for øyeblikket er myggen som ser ut til aa bo her. Flott at jeg la myggsprayen i den innsjekka sekken. Velvel, vi har i alle fall kommet oss til India.

Et lite stykke Norge paa campingplassen vaar.


02.30:
Det stinker taafis paa hele Mumbai flyplass. Det er vaar feil.

03.45:
Daff stemning paa Mumbai flyplass. Taafislukta begynner aa forsvinne, eller saa er vi bare vant til den. Et sterkt førsteinntrykk er at indiske menn glaner uten spesielt med hemninger. Ser med glede paa at det er to og en halv time igjen før flyet gaar. Vi koser oss paa den hjemmelagde campingplassen, da.

Finni ut:
- Indiske menn liker aa ha buksene veldig høyt oppe.
- Alle har bart. Damene ogsaa.
- ''Marmoren'' paa flyplassen er av plastikk.
- Det er greit aa rape høyt uten aa si unnskyld etterpaa.

04.01:
Har forresten faatt en venn. Han heter Brumlemann og liker godt aa sove paa plastikkmarmorgulv og snorke høyt. Brumlemann, vi savner deg.

12.00:
Vi overlevde turen. Det var egentlig ikke saa vanskelig siden alt gikk som det skulle hele veien. Vanilla Guesthouse er et fantastisk sted med imøtekommende og godhjerta mennesker, baade eierne og beboerne. Vi er saa heldige aa ha blitt kjent med to naboer, danske Liss og RIkke, og hollandske Miriam. De skal vaere her i to uker til og er villige til at vi følger etter dem litt i begynnelsen. Maa si at det ser helt annerledes ut enn forventa. Byen, stedet, gatene... Litt mer slum enn vi trodde, litt flere kuer kanskje, men alt er saa nytt og saa pent og saa fremmed og saa koselig at vi allerede vet at vi har valgt riktig. Senga er like hard som plastikkmarmorgulvet i Mumbai, men vattehell, vi er jo liksom backpackere her, da.




Vi har noe veldig fint aa vaakne opp til hver morgen.












Vi ser fram til late/ølfylte kvelder paa Moonstar paa Anjuna beach. Vaare europeiske venner har aldri blitt syke av aa spise her, det har de derimot andre steder, saa vi blir nok fortrolige med lille Moonstar. Kingfisher er forresten godt.


Palmene omringer vaart indiske hjem, og generelt Goa.

Tirsdag 02.03
10.13:
Naa har vi vaert i Goa, Anjuna i et døgn og vi føler oss allerede hjemme. Vi har traska litt i gatene langs stranda, sett paa noen syremennesker som dansa til hjertetakta si, møtt noen hyggelige kuer og brukt svaert lite penger. Frokosten paa Moonstar I morges som bestod av to vegetarsandwiches, en cola, en kaffe, en appelsinjuice, en mangojuice og en bananmilkshake kosta til sammen 40kr (350 rupi). Vi fikk ogsaa et par plagg hver I gaar, hos vaar nye og litt plagsomme venn Nikita. En buddhabukse, en saritopp, en kjole og en genser med elefant paa, til en samlet pris paa 100kr (800 rupi). Vi liker oss her.
Naa har vi nettopp kommet hjem fra en handletur paa Oxford Supermarked (Kaja: vi tok deg paa ordet, haha, det heter faktisk det). Der sikra vi oss potetgull, cola, øl og rødvin. TIl Idas store glede er sigarettene meget billige. Hun vil paadra seg diverse lungesykdommer i løpet av uka. Vi fikk ogsaa en gave fra en søt og merkelig sjokolademann med rosa, tettsittende shorts og blomster paa det haarløse hodet sitt. En blomst som heter noe rart og som I følge vaare danske venner er verdens vakreste. Vi føler oss velkomne.

Idas frykt for diare har dog ikke nyttet henne godt. Den har vaert saa sterk at hun naa har faatt forstoppelse. Hun sitter med cola og sigg og prøver aa faa fart paa sakene. Karoline derimot har vaert paa do ca tretti ganger siden lørdag. ??AA!? sa Ida, og jeg sitter aleine tilbake.


Takk rosashortsemannen.




Husdyra vaare. De bæsser store bissebæsser.






Det ser overskya ut, men det er saa varmt at det dogger paa linsa. Vi svetter konstant <3


(Henrik Matfotograf Kihlstrand, her trengs du)




Dagens forlatte sko. Vi tror denne tilhørte den søte og merkelige sjokolademannen som gav oss blomster. Han mistet den mens han plukket blomstene til oss.


Denne gutten var plagsom.


Her har Ida akkurat bæssa og er klar for resten av eventyret.

Naa har dere faatt et godt innblikk i vaart første Indiadøgn, saa vi stikker paa stranda med ei øl.
Kos dere i snøhulelandet!

Den indiske ambassade.

Å, for en flott dagstur til Oslo dette skulle bli. Vi hadde funnet ut at å dra personlig inn til Oslo for å levere visumpapirene var en flott ide. Karoline hadde heldigvis funnet ut på nettet av man kun kunne levere søknad mellom kl 9 og kl 13.
Fredag putret vi innover med halv 9 bussen, med alle gode tanker innabords.
Vi ankom ambassaden på Frogner kl 10, og hadde KJEMPEGOD tid, hele 3 timer. Men den gang ei...

Med forestillinger om nærmest et indisk palass med gullkupler og store statuer, ble skuffelsen stor. Det som møtte oss, var et lite venteværelse på størrelse med helsestasjonen i Horten (minus enda litt plass), og EN skranke. I skranken sitter ei litta inder som tar seg god tid. Gjør alle indere det?




Venterommet var stappa, men vi trakk kølapp i fortsatt godt håp om at alt skulle ordne seg. "Lykke til med å få reist", var det to som sa, da kølappen fortaltre oss at det var (KUN!!!!) 50 foran oss i køen. Vi sukket, men satte oss pent ned med mennesker av alle slag.
Karoline begynte å skifte skolisser, mens Ida klaget på facebook. Fikk noen gode tips om å komme seg lenger fram i køen, men droppet både flashing av jur og utdeling av kuer. Dette måtte gjøres på den ærlige å redelige måten. Tiden gikk, og timene fløy. Køen minket sammen med håpet, men humøret var fortsatt på topp.
Møtte et gammelt schærstepar ( på Idas alder), som skulle nedover, virket allrighte! Kanskje vi sees i sør.
Annet underholdning å finne var en mann som til tide og utide måtte dele sin livshistorie med alle og enhver (SPURTE VI OM LIVSHISTORIEN DIN!?!?!?).
En time igjen, og det så mørkt ut. En blanding av indere og normenn begynte å bli litt rasløse og irriterte. Telefonen borte i hjørnet ringte: "EVERYBODY DANCE NOW -du du du du". Latteren sprutet ut og vi kunne ikke noe annet enn å bare smile. Smilet forsvant ikke da vi ble hemmelig kjent med en liten person. Inn kom en liten familie på tre. Mor, far og barn. Foreldrene var svært opptatt med sine saker og visumordninger. Barnet, som var iført stor rosa blondekjole, cheroxer og dinosaur lue, lignet på en blanding av snusmumriken og lille My. Sjarmerende til tusen. Dukker fløy gjennom kjoler og var fanget i skola. Hjelp hjelp skrek de. Vi smilte for oss selv, dette var underholdning av ypperste slag. Skjerftet ble til bindt for øynene og dermed ble 2 stoler og en inder mål for "mørtemann". Da var ungen lei, og ropte utover hele kontoret: PAPPA JEG STIKKER!! Pappa: Nei LUDVIG, ikke gå.
Vi lo Vi lo Vi lo.


(For de som ikke tok historien, så var Ludvig en søt liten gutt med en stor rosa blondekjole).

Minus et visum.
Ventetid på over 3 timer (pluss 3 timer til på bussen).

Møtte en gammel mann som luktet tiss. Han skulle ha damebesøk, men hadde ikke barn, for han dugde ikke til det!

Takk og adjø oslo.

Forsøk /dag 2.

- Stillestående oslotrafikk 
-  70 foran i køen
-  Null visum

Forsøk/ 3.

- Gratulerer til oss!! Visumsøknad i boks.


(hilsen til Karoline fra Ida: I LOVE YOU, og takk).

Etter å ha torturert oss gjennom en hel jobbdag for så å møte opp hos fylkeslegen, viste det seg at det verste med å ta vaksine er den altfor lange ventetiden før. Siden Ida er litt, kremt, eldre, kremt, måtte hu psyke seg opp til to stikk, mens Karoline kun trengte ett. En drikkevaksine, som fylkeslegen Tone fortalte at enten smakte søtt eller brekningspyton, fikk vi som en hyggelig, liten souvernir. Tone var forresten redd for sprøyter, og takknemlig for at det var vi som skulle bli stukket i denne dagen. Vi også.








Så mye hadde jeg, så mye måtte jeg ut med for å unngå en indisk død..



Vi tok også på oss alvorligansiktene våre og satte oss inn i fotoboksen på politistasjonen. Der ble fire flotte visumbilder til. Vi skjønte ikke helt at det ble tatt fire forskjellige bilder, så minst ett av ansiktene ble foreviget med en litt forvirret mine. Men, hallo, hvem er ikke forvirret i India.

I hvert fall om tretti dager. Da sitter vi med reisemager på godt og vondt på toget til Gardemoen, og derfra videre på et mest sannsynlig utrolig ukomfortabelt fly til Goa, India via München og Mumbai. I tjue timer. Vi gleder oss.

Dette innlegget er en førpremiere på denne reisebloggen, som egentlig blir født i morgen. Da skal vi nemlig ta et ukjent antall sprøyter på ukjent antall kroppsdeler med ukjent antall bivirkninger, og dermed baller det på seg. Alt er (forhåpentligvis) i boks, bortsett fra to stk. indiske visum siden vi ikke skjønner bæret av skjemaene. Men alt ordner seg for søde piger med blå øyne og plettfritt rulleblad.

Så kom alle sammen bli med, og følg oss på ferden!

Eventyrfakta:
Reisende: Ida Mathiassen (23) og Karoline Henanger (19)
Reisemål: India (Goa, New Delhi, Mumbai, Agra, Varanasi og steder vi ennå ikke vet finnes)
Periode: 1. mars til 1. april
Bagasje: Truse & tannbørste
Penger: Beskjedent (men fire kroner øla er ikke gærent)
Hovedbase: Vanila Guesthouse på Anjuna Beach i Goa, drevet av:




Personlige fakta: Ida
Forventer: Impulser, eventyr, mennesker, alkoholholdig drikke, strand, opplevelser, latter.
Frykter: Diaré, edderkopper, å bli kløpet i puppen*.
Må se: Bollywoodfilm, Taj Mahal og en indisk tatovør.

Personlige fakta: Karoline
Forventer: Å komme fram levende, formatere hjernen med indisk øl, bli kløpet i puppen*, bli bedre kjent med holgaen min, skaffe hennatatovering selvom jeg har grillpølsefingre, bli venn med en elefant.
Frykter: Å bli syk, at Ida skal bli syk, at Ida skal bli borte, at jeg skal bli borte.
Må se: Rare mennesker, nakne mennesker, gamle menn med kilometerskjegg og turban og hellige kuer.

*puppeklyping er ifølge rykter en sport blant indiske, kåte guttebasser.









Stikk innom i morra for å se vaksinetrynene våre :)))